Denne europeiske standarden gir retningslinjer for å bestemme organisk karbon i drikkevann, grunnvann, overflatevann, sjøvann og avløpsvann. Den omhandler definisjoner, interferenser, reagenser og forbehandling av vannprøver med et innhold av organisk karbon i området fra 0,3 mg/l til 1000 mg/l, mens lavere verdier, for eksempel i drikkevann, bare kan bestemmes i spesielle tilfeller med instrumenter som er i stand til å måle slike lave nivåer. Høyere konsentrasjoner kan bestemmes etter passende fortynning. Denne europeiske standarden behandler ikke instrumentavhengige spørsmål. I tillegg til organisk karbon kan vannprøvene inneholde karbondioksid eller ioner av karbonsyre. Før bestemmelse av TOC er det nødvendig at dette uorganiske karbonet fjernes ved at den surgjorte prøven gjennombobles med en gass som er fri for CO2 og organiske forbindelser. Alternativt kan både totalt karbon (TC) og totalt uorganisk karbon (TIC) bestemmes, og innholdet av organisk karbon (TOC) beregnes ved subtraksjon av totalt uorganisk karbon fra totalt karbon. Denne metoden er spesielt egnet for prøver der totalt uorganisk karbon er mindre enn TOC-innholdet. Flyktige organiske forbindelser som bensen, toluen, sykloheksan og kloroform kan delvis forsvinne under avdrivingen. I nærvær av disse forbindelsene bestemmes TOC-konsentrasjonen separat, eller man kan anvende subtraksjonsmetoden (TC - TIC = TOC). Ved anvendelse av subtraksjonsmetoden bør TOC-verdien være høyere enn TIC eller i det minste av samme størrelse. Når cyanid, cyanat og partikler av elementært karbon (sot) er til stede i prøven, vil disse bli bestemt sammen med det organiske karbonet. MERKNAD Ved nærvær av humusholdige materiale kan lave verdier forekomme når UV-stråling benyttes.